Bunntrålernes skadevirkninger for havbunnen og kystsamfunn

Av Torbjørn Trondsen og Arne M. Luther, Kystens Tankesmie AS

Ole Trellevik (H) Hordaland hevdet i NRKs helgemorgen 17.08.25 at 60 prosent av
havområdene er stengt for trålfiske. Denne påstanden er feil og viser seg å være en ren
desinformasjon fremsatt av Audun Maråk, administrerende direktør i Fiskebåt 17. juni 2025 i
bladet Kystmagasinet. 

Han påstår:
“Norske myndigheter har innført omfattende restriksjoner mot bruk av bunnberørende
redskaper i både i Norsk økonomisk sone, Jan Mayensonen og Fiskerisonen ved Svalbard. I
sum innebærer disse tiltakene alene at mer enn 60 % av det totale norske havarealet i
praksis er stengt for tråling. I tillegg kommer flere områdebaserte vernetiltak som forbyr fiske
med bunntrål i andre områder, slik som korallforbudssoner og begrensninger på adgangen til
kystnært fiske.”

Ved hjelp av ChatGPT har vi uten hell søkt mulige bekreftelser på påstanden. De finnes ikke!

Maråk tåkelegger påstanden med sin egen tolkning av begrepet “Stengt for tråling”; til å
innbefatte alle områder hvor trålerne ikke fisker uten å oppgi referanser. For å komme opp i
60 prosent tar han trolig med hele den norske økonomiske sonen med Jan Mayen-sonen
hvor store deler er lite egnet for fiske på grunn av dybdeforhold, Svalbard-sonen, og i tillegg
til korallvernsoner og kystnære restriksjoner.

Havforskningsinstituttet rapporterer imidlertid at kun ca. 4,5 % av Norges havområder er
faktisk vernet som marine verneområder (MPA). Det overrasker at forskningsdirektør Geir
Huse som også var med i programmet, ikke korrigerte Trelleviks fremstilling av dette.
Selv regjeringen velger å være uklar i sin iver over å fremstå internasjonalt med en effektiv
havmiljøpolitikk med påstander om at omtrent 44 prosent av havarealet er vernet gjennom
effektive, arealbaserte tiltak som korallvern og forbud mot bunnfiske. Men uavhengige
forskere finner at flere av disse tiltakene ikke oppfyller internasjonale kriterier for varig
naturvern og kan derfor ikke regnes som OECM (Other Effective Area-Based Conservation
Measures) i henhold til FN-konvensjonen. Kartlegging viser at av de store områdene definert
som bunnfiskebegrensede (593 845 km², nesten 30 % av havarealet), oppfyller ingen
kriterier for ekte verneområder fordi de bare begrenser én trussel og er vertikalt sonerte.

I havområdene rundt Svalbard fant MAREANO-programmet trålspor i 35 % av de studerte
lokalitetene og opptil 52 % på populære fiskedybder (200–400 m), altså steder hvor tråling
faktisk skjer uten å stenges.

Fiskeridirektoratet har etablert noen permanente trålfrie soner for å unngå konflikter med
passive redskaper og for å beskytte bunnhabitater som koraller. Men det er ingen data som
angir at dette dekker 60 prosent av norske havområder.

Chat GPT svarte tørt dette på spørsmålet om hvilken dokumentasjon de fant om at 60
prosent av havområdet var stengt for trålfiske: -Tallet må sees som et retorisk tall brukt av
fiskerinæringen for å illustrere at mye av havet allerede har restriksjoner, men ikke som et
vitenskapelig dokumentert faktum.

Trellevik argumenterte også for at trålfisket er viktig for å sikre råstofftilgang til
fiskemottakene i nord hele året -særlig i lavsesongene for kystfiske. Han har tydeligvis ikke
fått med seg at alle de 33 torsketrålerne som er igjen i Norge lander 90-100 prosent av
fangstene rundfrosset for direkte eksport utenom nordnorsk fiskeindustri. Ja, selv trålerne
med leveringsplikt ignorerer sitt samfunnsoppdrag om «… å sikre anlegg som bearbeider fisk

stabil råstofftilførsel fra torsketrålflåten» (Forskrift om leveringsplikt for fartøy med
Torsketråltillatelse § 1 Formål), uten at skiftene fiskeriministre har funnet det opportunt å
gripe inn.

Dette har vært situasjonen helt siden 2003 da Høyres fiskeriminister Svein Ludvigsen
omdefinerte leveringsplikt fra plikt til å levere fisk til en plikt til å gi tilbud av fisk som i stor
grad var frossen til verdensmarkedspriser, men som ingen mottaksanlegg hadde mulighet for
å kjøpe.

Vi står derfor i en situasjon at staten har tillatt oppbygget en monstertrålflåte som både er en
trussel mot sjøbunnsfloras evne til å lagre CO 2 og som utarmer råstofftilgangen til de
fiskeriavhengige kystsamfunnene -særlig i nord. I mange land som for eksempel Alaska,
USA, er faktisk bunntrål helt forbudt ut fra en begrunnelse om å beskytte bunnfloraen.
Det er derfor naturlig at med en så liten samfunnsnytte av trålerne ut over mannskapets og
redernes private lommebøker, må det stilles spørsmål om det er en riktig
samfunnsprioritering å fortsette å tildele 30-40 prosent av fellesskapets torske- hyse og sei
kvoter i Barentshavet til torsketrålerne.