Kan man selge noe man ikke eier?

Fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss (Ap) har i svar til stortingsrepresentant Geir Iversen uttalt:

«Jeg forstår bekymringen rundt videresalg av snøkrabbetillatelser. Nå har jeg uttalt at jeg ønsker å se nærmere på dagens system for omsetning av fisketillatelser.»¹

Uttalelsen reiser spørsmål om hvorvidt regjeringens egen politikk og rettslige utgangspunkt – slik dette er formulert i Meld. St. 7 (2023–2024) (Kvotemelding 2.0) – i tilstrekkelig grad er vurdert i ministerens svar. Det er naturlig å forvente at statsrådens posisjon harmonerer med de prinsipper og rettslige rammer som er nedfelt i meldingen, herunder forståelsen av fiskeritillatelser som offentligrettslige tildelinger uten privatrettslig eiendomsrett.

At aktører i næringen benytter betegnelsen «omsetning av fiskeritillatelser» er forståelig som bransjespråk, men det gir ikke et korrekt uttrykk for den rettslige realiteten. For snøkrabbefisket og andre fiskerier er situasjonen i dag slik at den som ønsker å tre inn i fisket, kan tildeles kvote dersom vedkommende oppfyller fastsatte vilkår. I praksis skjer dette ofte ved at en ny søker inngår en avtale med en eksisterende kvotemottaker om å «oppgi» sin tillatelse mot et privat vederlag.

Ettersom forvaltningen ikke rangerer kvalifiserte søkere, har det utviklet seg et uformelt marked hvor utvekslingen av vederlag mellom gammel og ny aktør er basert på forventningen om at oppgivelse fra den ene åpner for tildeling til den andre. Denne praksisen opererer imidlertid i et rettslig tomrom – tildelingen skjer ikke ved overdragelse av selve tillatelsen, men gjennom et nytt vedtak om erstatningstildeling, truffet av forvaltningen².

Ingen enkeltselskaper kan gis evigvarende eksklusive rettigheter til vederlagsfritt å høste av (og tjene på) disse ressursene, mens andre stenges ute fra å delta i fisket. Staten eller tidligere kvotemottaker kan ikke selge noe de selv ikke eier. Det er ikke mulig å foreta en avhending som gir noen rettigheter til å disponere rettslig over selve tillatelsen gjennom salg. Ny kvotemottaker får ikke større rettigheter enn forgjengeren. En kvotemottaker kan oppgi sin tillatelse, men det foreligger ingen garanti for at man kan motta vederlag for dette. Små endringer i politikken kan føre til drastiske endringer i prisen knyttet til forventningen om at kvoten kan oppgis mot betaling.

Det vises til det overnevnte i den siste kvotemeldingen:

«Det at det betales et vederlag for kvoteverdien ved kjøp av et fiskefartøy som skal drives videre, endrer ikke tillatelsenes rettslige status. Vederlaget mellom de private partene gir ikke et nytt innhold i tillatelsen, den er det myndighetene som tildeler etter en vurdering av om søkeren (kjøperen) fyller de krav som gjelder i det enkelte tilfellet. Disse tillatelsene har et definert innhold, som følger særlig av hjemmelsloven, aktuelle forskrifter og de vilkår som måtte være fastsatt i det enkelte vedtak. Dette innholdet kan også endres, enten i samsvar med hjemmelsloven som den er i dag, eller slik den til enhver tid måtte være som følge av lovendringer. Dette følger av at virksomheten er basert på, og avhengig av, offentlige tillatelser og årlige forskrifter om kvotefastsettelse og fordeling. De enkeltpersoner eller foretak som eier fiskefartøy, og som har adgang til å delta i fiske på ulike fiskebestander, har dermed ingen juridisk eiendomsrett til fiskeressursene, heller ikke i form av noen ideell andel.»
(Meld. St. 7 (2023–2024), Folk, fisk og fellesskap – en kvotemelding for forutsigbarhet og rettferdig fordeling)

Betaling mellom private parter etablerer ingen rett til å disponere over tillatelsen gjennom salg, men reflekterer kun en forventning om at politikken ikke endres. Denne forventningen gir ingen garanti mot endringer i tildelingskriterier, kvotefordeling eller nytildelinger som kan redusere den fremtidige kvoten. Dersom ny regjering legger opp til en rangering av søkerne for å finne best kvalifiserte søker, vil det ikke lenger være mulig å motta betaling for oppgivelsen av kvoten. Hvem skal da bære ansvaret for det økonomiske tapet knyttet til forventningene om at fiskeritillatelsene kan oppgis mot betaling?

Til tross for at både Meld. St. 32 (2018–2019) og Meld. St. 7 (2023–2024) klart har presisert at fiskeritillatelser er offentligrettslige tildelinger uten privatrettslig eiendomsrett, har ingen av meldingene resultert i tiltak som stanser praksisen med oppgivelse av kvote mot betaling som premiss for ny tildeling. Denne praksisen mangler lovhjemmel, skaper et uformelt marked som er i strid med lov, undergraver rettssikkerheten til aktørene og fraviker grunnsetningen om at ressursene tilhører det norske folk i fellesskap.

Lars Kufaas, Kystens Tankesmie