En unik mulighet for kysten

EØS- avtalens begrensninger gir få andre muligheter for å styrke de fiskeriavhengige samfunnene via andre virkemidler enn gjennom kvotepolitikken som er under full nasjonal kontroll.

Et viktig tiltak bør være å sette av andel av totalkvotene som distriktskvoter i tråd med havressurslovens paragraf 11. Kvoten bør anvendes i tråd med tidligere vedtak i Kontroll og konstitusjonskomitéen i Stortingets behandling av Riksrevisjonens rapport om fiskeripolitikken. Her var det enighet mellom Sp og Ap om at lovens formål fortsatt skulle medvirke til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene, men at dette formålet var for dårlig ivaretatt.

Distriktskvotene bør brukes til å styrke kvotegrunnlaget til fiskeflåten og fiskeindustrien i de områdene som har mistet kvotegrunnlaget de siste 20 årene. Dette kan skje gjennom styrking av såkalt åpen gruppe, rekruttering av unge fiskere som vil etablere seg med egen båt og øremerking av kvoter til fartøy som kan sikre fiskeindustriens råstoffbehov.

Distriktskvotene bør hentes fra fartøygruppene som høster den største delen av grunnrenteverdiene i norske fiskerier. Dette gjelder i særlig grad havfiskeflåten både innen pelagiske og torskefiskerier som i økende grad er frakoblet de mindre fiskeriavhengige kommunene.

Pliktsystemet for torsketrålenes bruk av kvotene til fiskeforedling i Nord Norge fungerer ikke. Håndhevelse av leveringspliktens intensjon må innskjerpes.  Fartøyer som bryter denne, må få kvotetrekk i det kommende år.  Disse kvotene tilbakeføres som distriktskvoter til kystsamfunnene og forvaltes i samarbeid med de berørte kommuner og fylker.

De partier som tidligere har vært motstandere av å innføre grunnrentebeskatning i næringa, må stå fast på at grunnrenten skal komme kystsamfunnene/kystkommunene til gode. Distriktskvoter kan derved sees på som grunnrenteverdier omsatt til kvoter som skal sikre Havressurslovens samfunnsøkonomiske formål om bidrag til sysselsetting og bosetting. Tildeling av slike rettigheter til fiskeriaktører i de fiskeriavhengige kystdistriktene er en viktig forutsetning for å skape lønnsomme arbeidsplasser i det privat næringsliv for samfunnsbygging og bosetting.

Distriktskvotenes størrelse kan beregnes som en viss prosent av verdiene til årets totalkvoter og hentes fra toppen av de nasjonale kvotene før de fordeles til de ulike fartøygrupper.

Distriktskvotene bør økes forutsigbart årlig med en viss prosentsats over en tidsperiode på f.eks 10 år. Derved vil kommuner og næringslivet tilpasse seg og legge til rette for økt aktivitet og bosetting.

Volumet av distriktskvotene må sees i forhold til størrelse av grunnrenteskatteprosenten som tidligere er utredet i regi av Finansdepartementet.

Disse distriktskvotene kan tildeles av Fiskeridirektoratet til fiskere etter nærmere kriterier i de enkelte fiskeriavhengige distriktene som har mistet fiskerettigheter. Det vil da bidra til å rette opp de skjevheter som Riksrevisjonen påpekte avviker fra de distriktspolitiske formål.

Fiskeriavhengige distrikter som har hatt størst befolkningsnedgang de siste år, bør få den relativt største grunnrentekvoten i forhold til dagens situasjon i regionen

Innføring av distriktskvoter som et aktivt instrument for å styrke næringsgrunnlaget i de fiskeriavhengige kystdistriktene, vil være et klart alternativ til innføring av en ekstra grunnressursrenteskatt på fiskeflåten som kan bli en konsekvens av ytterligere sentralisering av grunnrenteverdiene i fisket.

Dette tiltaket bør sees i sammenheng med at tilbakeføring av strukturkvotene til de opprinnelige gruppers grunnkvoter bør skje etter hjemmelslengde  etter tidsutløp (Fiskeridepartementets Modell 2) som også kan gi en giv i kystfisket og de fiskeriavhengige kommunen.