Bedriftenes og samfunnets økonomi i fiskeriene

Av Torbjørn Trondsen, professor, Kystens Tankesmie AS

I debatten om forvaltningen av våre felles fiskeressurser overskygger ofte de bedriftsøkonomiske interessene de samlede samfunnsøkonomiske interessene,

Førsteamanuensis Erlend Bullvåg ved Nord Universitet bidro til dette i en nylig artikkel i Nordnorsk debatt hvor han fremsatte sterk kritikk av Arbeiderpartiets fiskeripolitiske talskvinne, stortingsrepresentant Cecilie Myrseth,  som i et nylig intervju i Nationen signaliserte vilje til refordeling av fiskekvoter til driftsformer som sikrer større verdiskaping i kystsamfunnene. . Kritikken er femført i et rent bedriftsøkonomisk perspektiv ut fra rederinteressene som vil ekspandere gjennom kjøp og salg for å samle opp stadig mer kvoter på færre fartøy. Men i og med at kvotene er begrensede, kan dette bare skje ved å kjøpe fra andre fartøy som presses ut av fisket.  

Torbjørn Trondsen

Styreleder
Kystens Tankesmie

Kvotemarkedet fungerer fordi både de som kjøper og de som selger tjener på dette. De som selger fikk jo kvoterettighetene opprinnelig gratis fra fellesskapet, mens de som kjøper kan skaffe pengene ved å tilby bankene pant i kvotene. Dette skaper et pyramidespill som ifølge av Fiskeribladet har drevet markedsverdien av de samlede fiskeressursene opp i 75 milliarder kroner. Med økende fiskepriser og en rekordlavt rentenivå har denne politikken vært bedriftsøkonomisk lønnsom for både investorene og de gjenværende fiskerne. Den gjennomsnittlige arbeidsgodtgjørelsen per årsverk for fiskere på stor-kyst og trål var i 2019 på over 1 mill kroner og i ringnotflåten 2 millioner. Avkastningen på investert totalkapital ligger mellom 8 og 12 prosent. Dette er langt over den gjennomsnittlige godgjørelsene både arbeid og kapital i kystfisket forøvrig og landindustrien ellers.

De bedriftsøkonomiske agentene nevner ikke at etter havressursloven tilhører ikke kvotene private. Det er det norske folk i fellesskap som er eiere og som stiller denne grunnrenteverdien til disposjon i motytelse for et samfunnsøkonomisk verdiskapingsbidrag, arbeidsplasser og bosetting langs kysten.

Men her er Bullvåg i godt selskap. Hovedkritikken av regjeringens siste kvotemelding dreide seg blant annet om at den lot de bedriftsøkomiske hensyn til stadig færre rederier overskygge de samfunnsøkonomiske hensynene til arbeidsplasser og bosetting. I behandlingen av Riksrevisjonens rapport i Stortinget ble dette spesielt bemerket i komitebehandlingen.

Fremveksten  av den «nye» kvotegruppen  Stor-Kyst er et godt eksempel. Denne havfiskeflåten på opptil 55 meter har allerede siden 2009 skaffet seg kontroll med med omlag 20 prosent av kystfiskeflåtens torskekvoter etter at hvert fartøy har fått tillatelse til å laste opp inntil 6 kvoter av både torske- og sildefisk fra andre kystfiskefartøy.

Denne konsentrasjon av kvoterettigheter har naturlig nok bidratt til at mange mindre lokalsamfunn har mistet sine fiskerettigheter i strid med havressurslovens intensjon som påpekt av Riksrevisjonen.  Dette har også resultert i mange kontraheringer av både nye stortrålere og stor-kyst fartøy med en stor nok kapasitet til å ta vare på de store kvotene. Dette på bekostning av mange lokale fiskemottak  som ikke har kapasitet til å ta imot slike store fangster i hektiske sesonger. Dette har også bidratt til en økende eksport av uforedlet fersk fisk til utenlandsk foredlingsindustri og en økende innslag av utenlandsk sesongarbeidskraft. Det er derfor en misforståelse når det hevdes store landinger betyr større verdiskaping av betydning på landingsstedet.

Det er heller ikke korrekt når det hevdes at forholdet mellom fartøygrupper og regioner har vært stabilt gjennom struktureringsprosessen. En betydelig del av veksten i havfiskeflåten går sørover. Store deler av trålerflåten – også den som har leveringsplikt til landindustrien i nord, fryser fisken ombord for direkte frossen eksport til utenlandsk foredlingsindustri med noen unntak bl.a. Melbu. Eierskapet og administrasjonen av denne flåten er også flyttet sørover til nordvestlandet. Det er snart bare fartøynummeret og fryselagre av uforedlet skipningsklart råstoff som er igjen i nord. Dette forsterker inntrykket av Nord-Norge som en koloni.

Den økende konsentrasjon av kvoterettigheter betyr heller ikke at de største fartøyene gir best verdiskaping tilbake til samfunnet av våre begrensede fiskeressurser. Mange studier viser faktisk at den samfunnsøkonomiske verdiskapingen per kilo fisk er størst blant de minste fartøyene som lever blodfersk fisk fra kystnære fangster så lenge de klarer å rekruttere fiskere og finner kjøpere. Det er derfor samfunnsøkonomisk fornuftig å utnytte denne flåtens verdiskapingspotensiale lengst mulig.

Problemet her er ikke at det skjer en normal strukturering av flåten i takt med markeds-og fangstkrav, men at fordelingsprosessen av kvotene er overlatt til de kapitalsterke bedriftsøkonomiske interesser og markeder utenfor reell politisk styring av fordeling ut fra kystsamfunnenes behov.

I andre næringer og virksomhet som mottar støtte av staten for realisering av samfunnsmål,  legges det ofte til grunn inntektsmålsettinger. Dette hadde vi tidligere i de årlige fiskeriavtalene og fortsatt gjelder dette i jordbruket. Men i dagens fiskerier hvor kvotefordeling i realiteten er en fordeling av grunnrenteverdier, fører myndighetene en politikk som kun ser ut til å ha som mål at de gjeværende skal tjene mest mulig med minst mulig krav til gjenytelse. Med det nåværende inntektsnivået i fangstleddet, bør det være rom for en viss omfordeling av kvoter og dermed grunnrenteverdier til flere fiskere og fiskeforedlingsindustribedrifter i flere kommuner for å oppnå fiskerilovgivningens distriktspolitiske formål. Hvis dette formålet oppgis, vil alternativet være å ilegge fiskeflåten en ren grunnrenteskatt til fordeling på kysten for de kvotene som tildeles.

Dagens kvoteordning som bidrar til konsentrasjon av gratis særrettigheter på rederier og kommuner, kan heller ikke være politisk bærekraftig.  Cecile Myrseth skal derfor ha all ære for å signalisere vilje til justering av Arbeiderpartiets tradisjonelle kurs som de siste 20 årene har bidratt til en uheldig økonomisk konsentrasjon av vårt svømmende gull, selv om hun sammen med Arbeiderpartiets nestleder Skjæran i en nylig artikkel i Nordnorsk debatt har tåkelagt budskapet ved å hevde at «pliktsystemet for torsketrålerne skal videreføres og videreutvikles». Altså et pliktsystem som i stor grad eksporterer uforedlet råstoff ut av landsdelen. Men med de øvrige rødgrønne partiene som presser på, tyder alt på at vi står i et vendepunkt som kan være godt nytt for mer arbeid og inntektsmuligheter av fiskeriene  på kysten.

Del innlegget på:

Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn

Støtt vårt arbeid for en levende kyst. Gi engangsbidrag til Kystens Tankesmie.

Vi søker sponsorer som deler vår interesse om å sikre næringsvirksomheten på en levende kyst.

Legg igjen en kommentar

Rull til toppen