Hvem stikker av med ressursrenta i fiskeriene?

Av Torbjørn Trondsen, professor Kystens tankesmie AS

Ressursrente (grunnrente) er en betegnelse på de økonomiske merverdiene som kan høstes av naturen. På kysten høster vi denne naturens overflod av en felles allmenning som til alle tider har dannet grunnlaget for arbeid, inntekt og bosetting. Regulering av både mengden og fordeling av fangstrettigheter er blitt nødvendig for å hindre overbeskatning, men med den bivirkning at ressursrenteinntektene er konsentrert på færre fartøy og steder langs kysten.

Beskatning av ressursrente har vært et stort diskusjonstema de siste 20 årene både i akademia og i offentlige utredninger. Til forskjell fra Island og andre land, er det ikke innført ressursrenteskatt i norske fiskerier. Men struktureringspolitikken av fiskeflåten, har likevel vært begrunnet i et ønske om å øke ressursrenteinntektene.

Hvem som har forsynt seg av ressursrenta? Jeg har med utgangspunkt i Fiskeridirektoratets regnskapstall for hele fiskeflåten beregnet at ressursrenta i 2018 var om lag 3,1 milliarder kroner, fordelt på 1,7 milliarder til mannskap og 1,4 milliarder til den anvendte totalkapitalen (egenkapital + pantelån).  Resultatet er på samme nivå som det Statistisk sentralbyrå beregnet på same måte i en studie for 2011 (Greaker et al 2017). Tallet kommer frem ved å legge sammen den del av inntektene til fiskere og kapital som overstiger gjennomsnittet for landet som helhet, dvs. lønn til fiskerne som overstiger norsk gjennomsnittslønn per årsverk (547 000 kr) og lån og egenkapital som overstiger 4 prosent av totalinvesteringene.

Fordeling av ressursrenteinntektene på fartøygrupper er enda mer interessant: Torsketrålflåten som nå eksporterer hoveddelen av fangstene uforedlet til utenlandsk fiskeindustri, forsynte seg alene med 1,4 milliarder i ressursrenteinntektene (45 prosent) i 2018. Dette tilsvarer om lag 5 kr/kilo fangst eller 28 prosent av fangstverdien.  For den pelagiske havfiskeflåten (ringnot og trål) var tallet 1,1 milliarder (35 prosent), tilsvarende 21 prosent av fangstverdiene. Den øvrige konvensjonelle havfiskeflåten over 21 meter står i hovedsak for de resterende 20 prosent av ressursrenta. Til sammen sysselsetter denne havfiskeflåten halvparten av landets 8600 helårs fiskere. 

Det er lite ressursrenteinntekter i kystflåten under 21 m som sysselsetter den andre halvparten av landets helårsfiskere. Fiskerne tjener noe mindre, men selv på fartøy under 11 meter oppnådde de inntekter på høyde med gjennomsnittlige norske industriarbeiderlønninger i 2018.

Økonomer er ut fra slike beregninger, ofte meget positiv til at havfiskeflåten kan øke sine kvote andeler og dermed statsinntektene. Men da glemmer de at denne utsuging av penger fra kystsamfunnene også skaper andre samfunnsøkonomiske kostnader, blant annet økede NAV kostnader som følge av tapte arbeidsplasser og det økonomiske grunnlaget for bosettingsinvesteringene.  

Havfiskeflåtens ressursrenteinntekter beskattet ikke på samme måte som olje og vannkraft. De går derimot rett til fiskerne og investorene som oppnår inntekter langt over landsgjennomsnittet. Disse inntektene beskyttes gjennom en markedsmakt som sikres av konsesjonssystemet og fiskesalgslagsmonopolet som begge står utenfor EØS avtalens konkurranseregler. Men denne posisjonen går på bekostning av råstofftilgangen og verdiskaping til norsk fiskeindustri som på sin side er fullt ut konkurranseutsatt innenfor EØS retten.

Kystfiskeflåten derimot går glipp av ressursrenteinntektene, men sikrer billigere råstoff og dermed arbeid og inntekt til det som er igjen av norsk fiskeindustri og levende kystsamfunn langs kysten uten støtte over statskassen.

Innføring av en ressursrenteskatt for havfiskeflåten til felleskapet -som eier ressursen, er på denne bakgrunnen ikke urimelig at på samme måte som for olje og vannkraft. Dette kan skje gjennom kvotetrekk på eksport av uforedlet fangst, som en avgift per kilo landet fisk eller begge deler. På Island har en slik beskatning ført til at det lønner seg for rederiene å investere i foredling av fisken på land – noe som skaper større lokale ringvirkninger i kystsamfunnene.