Torbjørn Trondsen innleder om sektorpolitikk og regionutvikling på pomorkonferansen.
Her gjennomgås flere historiske linjer, forslag til løsninger, samt monopolers inngripen i lokal utvikling. Se hele innlegget her.
Fra 1940 gikk antallet registrerte fiskere ned fra 122 000 til 40 000 i 1970. I Nord-Norge ble antall registrerte fiskere redusert fra 60 000 til 21 000 i samme periode. Tapet av folketall og arbeidsplasser er særlig merkbart i de fiskeriavhengige kystområdene.
Du kan sette videoen ovenfor på pause ved å trykke på den.
I perioden 1970 til 2000 falt antall registrerte fiskere i Nord-Norge fra 21 000 til 10 000 og i 2019 er det kun 5000 registrerte fiskere igjen i Nord-Norge.
Fangstnivået har vært relativt stabilt på ca. 2,4 millioner tonn årlig.
Fiskeprisen har heller ikke vært dårligere. Tvert imot i perioden 2005 – 2019 økte den gjennomsnittlige verdien per kilo fangst med 60 prosent mer enn konsumprisindeksen i Norge.
Torsketrålflåten som nå eksporterer hoveddelen av fangstene uforedlet til utenlandsk fiskeindustri, forsynte seg alene med 1,4 milliarder i ressursrenteinntektene (45 prosent) i 2018.
Les mer om hvem som stikker av med ressursrenta i fiskeriene her.
Den norske riksrevisjonen dokumenterte nettopp i sin rapport at den norske fiskeripolitikken har bidratt til en sterkere nedgang i kystbosetningen enn det en skulle forvente utfra den alminnelige samfunnsutviklingen.
Innholdsoversikt
Forståelse av lokale samhandlingsmønster er avgjørende
De lokale samhandlingsmønstrene kan være vanskelig å se på avstand for politikere og sentrale myndigheter. Sentralmakten baserer seg i økende grad på forenklede sektorordninger hvor for eksempel fiske, foredling og offentlig service etc. behandles hver for seg i uavhengige kategorier. Da er det lett å miste av synet balansen i den lokale næringssamhandlingen. Dette kan få den følge at lokalsamfunn brytes opp og svekker sin samlede vekstkraft ved påfølgende tap av arbeidsplasser og befolkningsgrunnlag. Eksempelvis slik som i Vardø.
Det er mange historiske eksempler på monopolers begrensninger på lokal utvikling. I nyere tid fra 1550 til 1800 da kongen fjernet handelsmonopolene kunne lokale entreprenører handle både østover og vestover. Det ga grunnlag for vekst av lokalt næringsliv.
Folketallet i Nord-Norge økte da handelsmonopolene opphørte
Dette kan vi lese av folketallet som viser betydelig vekst i Nord-Norge totalt sett og størst i Nordland og Troms i en periode. Folketallet i Nord-Norge vokste med 32 prosent eller med en vekstrate som var 50 prosent høyere enn for landet som helhet mellom 1769 og 1801. Den nordnorske andelen av den norske befolkningen økte fra 8,2 – 8,9 prosent.
Når Tromsø fikk opphevet sine handelsmonopoler og opplevde vekst opprettholdt kongen monopolene med til dels kontrollerte handelskompanier i Finnmark. Finnmark hadde frem til 1800 en nedgang i folketallet eller en negativ vekstrate på 50 prosent. Det er nærliggende å tro at den viktigste veksthemmende faktoren i Finnmark var handelsmonopolenes hindringer på lokalt initiativ og utvikling.
Handelen ble frigitt i den moderne tid fra omkring 1800. Vardø og Hammerfest ble kjøpesteder i 1789 med rett til å drive direkte utenrikshandel etterfulgt av Tromsø 1794 og Bodø i 1816. Dette ga betydelig vekstimpuls. Dette skjedde samtidig som den tradisjonelle klippfiskproduksjonen på Møre, ikke kunne levere tilstrekkelig etterspurt klippfisk til Spania fra eget lokalt fiske. Torsk fra Lofoten til Finnmark ble derfor mer etterspurt.
I perioden 1801 til 1890 økte folketallet i Nord-Norge 50 prosent raskere enn for resten av landet. Veksten i Finnmark var 2,5 ganger større enn for landet som helhet. Den nordnorske andelen av Norges befolkning økte i denne perioden fra 8,9 til 11 prosent.
Nyetablering av monopoler styrt gjennom sektorplanperspektiver uten lokal forankring
Fra 1950 var veksten i folketallet avtagende, men fortsatt større i Nord-Norge enn i resten av landet. Bortfall av pomorhandelen etter den russiske revolusjon i 1917 var et stort tilbakeslag. Det økte avhengigheten til handelshusene sør i Norge som opprettet filialer i nord og særlig i Finnmark.
Opptakten mot disse markedskreftene ga grunnlag for det som historikeren Bratrein betegner som fiskerbondesosialismen. Intensjonen var å øke verdiskapningen av fisken og fiskernes forhandlingsmakt i forhold til markedskreftene. Dette ledet til Råfiskloven i 1938 som sikret fiskerne monopol på førstehåndsomsetning av fisk og senere en lov som monopoliserte omsetningen av saltfisk og klippfisk fra produsentene til eksportørene. Det ble også etablert flere eksportlover som monopoliserte en rekke fiskeprodukter til noen få selskaper.
Staten var aktiv i etableringen av frossenfiskindustrien gjennom det statlige selskapet Finotro. Videre tildelte man trålkvoter til fileanlegg for å sikre råstoff for å skaffe helårige arbeidsplasser i fiskeindustrien. Det ble også etablert eksportselskaper som Frionor.
Disse tiltakene ble støttet opp av diverse økonomiske Nord-Norge planer hvor det statlige distriktenes utbyggingsfond og statens fiskarbank var vesentlig leverandør av kapital. På forvaltingssiden ble Fiskeridirektoratet bygd opp med en egen rettledningstjeneste i fiskerikommuner og fylker som sekretariat for kommunale og fylkeskommunale fiskeristyrer. I tillegg ble det etablert en egen fiskerihøyskole på Universitetsnivå i Tromsø med betydelige investeringer i anvendt fiskeriforskning gjennom FTFI og det som i dag kalles Nofima. Felles for dette statlige sektorengasjementet var at makta over produksjonsapparatet i stor grad ble sentralisert og flyttet ut av lokalsamfunnene. Lokalsamfunnsperspektivet ble deretter erstattet av sektorplanperspektiver.
Sektorplanperspektiver har ikke vært særlig vellykket for å opprettholde landsdelens andel av folketallet. Befolkningsstatistikken viser at Nord-Norges folketall er opprettholdt på samme nivå, men Nord-Norges andel av landets folketall ble redusert fra 12,3 prosent i 1950 til 11,7 prosent i 1970 og nede i 9,1 prosent i 2019.
EØS-avtalen
EØS-avtalen førte ikke til mer foredlingsvirksomhet i fiskeindustrien som noen drømte om. Avtalen sammen med den frie internasjonale handelen med råvarer og Kinas inntreden i fiskeindustrimarkedene gjorde det enklere med eksport med ubearbeidet fisk til utenlandsk industri med betydelig lavere arbeidsomkostninger i produksjon enn nivået i den norske industrien.
EØS-avtalen innebærer ikke forvalting av fiskeriressursene. Her råder de nasjonale reguleringene.
Fiskesalgslagsloven (som erstattet Råfiskloven) gir fiskesalgslagene monopol på salg av fisk fra fisker til første kjøper slik det var før EØS-avtalen.
Strukturpolitikken
Med hjemmel i Deltakerloven og Saltvannsfiskeloven (fra 2008 Havressurslova) ble det innført et system med individuelle kvoterettigheter som ble tildelt de etablerte fiskebåtrederne ved tildelingstidspunktet. Frem til 1991 gjaldt dette bare havfiskeflåten, men etter dette ble hele kystfiskeflåten ned til 10 -11 meter innlemmet i dette kvotesystemet.
Handelen med kvoter førte til kvotekonsentrasjon hvor en større og større andel av kvotene ble samlet på færre og færre fartøy og rederier. Denne strukturpolitikken har gitt sterke økonomiske insentiver for investering i teknologi både på ombordfrysing og økt fangstkapasitet på hvert enkelt fartøy.
Myndighetene har indirekte gjennom fiskesalgslagene medvirket til oppbygning av fryselager og omsetningsordninger som forenkler eksporten av ubearbeidet frossen fisk til utenlandsk industri på bekostning av norske fiskeforedlingsindustri. Den norske trålerflåten som var bygget opp med leveringsplikt for fersk fisk fikk etter hvert tillatelse til om å legge om til ombordfrysing og råstoffeksport.
Merk: Fiskerilovgivningen gir kun hjemmel til strukturering innenfor samme selskap, men skiftende regjeringer har tillatt et uhjemlet marked for omsetning av kvotefaktorer og strukturkvotefaktorer. Slik omsetning av kvoter er formelt ikke lov. Videre er leveringsplikten enda gjeldende lovgivning, men gjennom forvaltningsvedtak er innholdet endret slik at praksis er at 90 prosent av de leveringspliktige kvotene landes frosset andre steder enn det som er den lovgitte begrunnelsen for kvotene.
Taperne og vinnerne
Taperne av denne industrielle struktureringsprosessen er de fiskerisamfunn som tidligere var bygd opp rundt lokale produksjonslinjer som integrerte fangst og foredling av lokale ressurser. Vardø er sammen med en rekke andre fiskerisamfunn tapere i denne prosessen.
Vinnerne er de kystsamfunn som var tidlig ute med oppbygning av en sterk serviceindustri med gode havner, fryselager, og service for stadig mer avanserte fiskefartøy. Båtsfjord, Honningsvåg, Tromsø, Senja, Myhre er gode eksempler på slike steder.
I den historien som er presentert ser vi betydningen av den offentlige tildelingen av eksklusive rettigheter som legger føringer for lokal verdiskapning. Det er eksklusive handelsrettigheter som har begrenset lokal verdiskaping. Særlig i Finnmark.
De siste 30 årene er verdiskapningen i mange lokalsamfunn begrenset gjennom mangel på tilgang på eksklusive kvoterettigheter. Tildelingene av kvoterettigheter er konsentrert på stadig færre rederier og steder i Norge. Blant de viktige begrensningene som gjenstår er at utenlandske selskaper ikke kan eie majoriteten i et norsk fiskefartøy.
Vinnerne i foredlingsmarkedet av norsk fangst er utenlandske selskaper med tilgang på billigere arbeidskraft enn i Norge. Eierskap og handelshindringer har sikret nasjonal kontroll, men likevel svekket råstoffgrunnlaget for mange kystsamfunn i nord.
Hva er løsningen? – Kan svaret være stedbundne kvoter?
Hvordan kan de rådende politisk økonomiske omgivelser sikre fiskeriavhengige kystsamfunn i Norge og Russland med fisk fra havet sånn at pomorsamfunnene kan styrkes og befolkningsgrunnlaget opprettholdes.
Det ligger i sakens natur at statsgarantert tilgang på naturressurser er en forutsetning for at pomorsamfunnene kan leve på marine ressurser i markedsomgivelser som preges av arbeidsintensiv masseproduksjon, høy kapitalinnsats og høyt servicenivå.
I en situasjon hvor også fiskekvotene forvaltes av en statlig sektorforvalting og sterke kapitalinteresser blir den tapende part de mindre kapitalsterke pomorsamfunnene uten en sterk serviceindustri for den mer avanserte fiskeflåten.
Eneste måten slike pomorsamfunn kan styrke det marine næringsgrunnlaget er å sikre slike samfunn ved å tildele stedbundne kvoter og konsesjoner innen fiske og oppdrett som øremerkes til lokal verdiskapende virksomhet.
Slike kvoter kan gis som tilleggskvoter til fartøyets ordinære kvoter betinget av landinger til lokal verdiskaping. Slike tiltak kan også kunne drøftes i den norsk-russiske fiskerikommisjonen.
Se hele innlegget i videoen nedenfor:
Du skriver om ´strukturering´ bla slik: “Med hjemmel i Deltakerloven og Saltvannsfiskeloven (fra 2008 Havressurslova) ble det innført et system med individuelle kvoterettigheter som ble tildelt de etablerte fiskebåtrederne ved tildelingstidspunktet. Frem til 1991 gjaldt dette bare havfiskeflåten, men etter dette ble hele kystfiskeflåten ned til 10 -11 meter innlemmet i dette kvotesystemet.” Ja, det er formelt sant, men det politisk viktige er at det var fiskebåtredere av alle størrelse som krevde dette. De mest merkverdige som kom til slutt var at den minstefartøygruppen ikke fikk delta. Stortinget satt som vanlig å
skrev loven mphp. Struktureringsgevinsten gikk selvsagt til de som var innafor, for adgangen for nye til deltakelse/kvoter var i realiteten sperret. Men strukturgevinsten har en annen mørk side, fordi de som solgte seg ut priset verdien av deres fremtidige fangst, hvor de to viktigeste elementer var høyst spekulative, pris og volum på fangsten. Den gevinsten fikk motposten på kjøpers han – i form av gjeld. Ja, det var sikkert individer innen forvaltningen som så konsekvensene av slike å godta slike krav fra næringen. Kan stedbundne kvoter kan løse opp dette sjølbundne kaos? Neppe – fiskerne og rederne er i mot og vil kjefte til krampa tar de, og det stilner følgelig fort.